En liten oppdatering

Nå har jeg ikke skrevet noe her på en stund. Ikke at det er noen som følger med på denne bloggen uansett, men det er likevel lurt å holde bloggen sin oppdatert, eller hva?

Jeg hadde en ”plan” om hvordan jeg skulle åpne bloggen og starte skrivinga, men det gikk rett i dass, for til slutt hadde jeg ikke peiling på hvordan jeg skulle gå frem. Jeg fikk skrivesperre, rett og slett. Jeg skulle skrive, i kronologisk rekkefølge, om hva og hvordan når det gjelder min innblanding i psykiatrien. Problemet var vel at jeg ikke følte for å skrive om akkurat det. Det sto i ”planen”, men det var ikke noe jeg ønsket å gjøre. Så jeg ventet på lysten. Den kom ikke. Derfor har jeg tenkt til å skrive om dette på et annet tidspunkt, og heller skrive om det jeg føler for i mellomtiden. Til helvete med ”planen”. Nå tar jeg det heller som det kommer. Nå kommer det heller en oppdatering om hvordan jeg har det.

Jeg har nylig endret dosen på medisinene mine. Jeg har halvert dem. Fastlegen min spurte meg forleden om jeg merker noen forskjell i humøret, og jeg sa at jeg ikke hadde merket noe. Det hadde jeg ikke heller, inntil noen dager siden. Jeg begynte å føle meg verre. Jeg ble tristere, tyngre. Tankene om selvmord ble flere. I dag på universitetet følte jeg meg passe dritt til å begynne med, men en liten hendelse (jeg snakker ”folk-med-normalt-tykk-hud-ville-ikke-gitt-det-en-tanke”-liten) trigget meg. Det skjedde rett før forelesningen også. Jeg måtte bare dra da det ble pause. Jeg dro rett hjem og rispet meg på låret. Og grein. Og følte meg absolutt, 100 % superpatetisk. Hvorfor må jeg absolutt reagere slik? Er jeg virkelig så hårsår at jeg må blø hver gang noe går skeis? Det er ikke sjeldent noe går ille for meg heller, så jeg har ikke akkurat så pene ben akkurat nå.  Om noen skulle vurdere hvor tykkhudet jeg var, ville de sagt at de kunne se musklene og senene mine. Så jeg har egentlig ingen hud i det hele tatt.

Fastlegen min er en av dem som virkelig vil ha meg på medisiner. Jeg har heller valgt å stole på min nåværende psykiater, som mener det omvendte. For min del har ingen medisiner hjulpet meg noe særlig i det hele tatt, og jeg har prøvd litt forskjellig. Så hvorfor føler jeg mer dritt nå enn vanlig, nå som jeg har halvert dosen på medisiner? Vel, jeg tror medisinene fungerer slik at jeg føler meg litt mindre dritt og er litt mindre suicidal. Jeg blir ikke i bedre humør av dem, og livet virker ikke noe mer verdt å leve om jeg tar dem. Neida. Jeg blir mer giddelaus og likegyldig av dem. Jeg er fortsatt jævlig trist, men tristheten er mer i bakgrunnen. Sant, det gikk til helvete den ene gangen jeg slutta på medisiner (mer om det en annen gang), men da skjedde det i hvert fall noe. Jeg var i hvert fall levende. På medisiner blir jeg mer zombie-aktig. Jeg har tenkt til å skrive mer om medisiner i en annen post. Det var i alle fall planen. Vi får se hva som skjer.

Over til noe helt annet. I går var jeg i operaen, faktisk! Jeg og faren min så Le grand macabre, en samtidsopera. Nå er ikke jeg noen operaekspert – jeg tror dette er den første ordentlige operaen jeg har sett live noen gang – men jeg syns den var bra. Jeg likte den. Det var en veldig morsom opplevelse, og jeg kunne godt tenke meg å dra mer ut på forestillinger. Jeg blir nok mest sannsynlig sett på som en pretensiøs nørd for å like opera, men... Jeg har ikke noe vittig å komme med, og heller ingen passende måte å avslutte dette innlegget på. Her, ha en gif av en katt som prøver å gå med sko på:

Introduksjon: Familie og skole

I mitt første ordentlige innlegg har jeg tenkt til å fortelle litt mer om meg selv. Jeg kommer ikke til å fortelle hele livshistorien min, men jeg vil gjerne dele litt om min fortid. Jeg kommer til å utelate en del ting som jeg kommer til å skrive om i senere innlegg.

Jeg ble født i 1993 til en liten familie. Foreldrene mine var mer eller mindre de eneste voksne jeg hadde rundt meg, bortsett fra barnehagetanter, lærere, osv. Jeg har alltid vært en engstelig person, og har så lenge jeg kan huske vært mer eller mindre redd for mennesker. Jeg var livredd for å få kjeft eller at noen skulle være sint på meg. Faren min var den jeg lekte mest med da jeg var liten, mens moren min ikke var så mye til stede. Dette endret seg da jeg ble tenåring, for da ble jeg for stor til å leke. Da sluttet kommunikasjonen mellom meg og faren min, og den har vært vaklende fram til nå. Foreldrene mine skilte seg mens jeg gikk på barneskolen, og mamma fant seg en annen mann. Han har jeg aldri likt, og vi snakker ikke sammen. Det var utrolig skremmende å få en fremmed mann inn i huset, spesielt siden denne mannen var en sint italiener. Så alt i alt har jeg vært veldig ensom og oversett hjemme.

Mamma annonserte at jeg kom til å få en halvsøster da jeg var rundt 12 år gammel. Jeg ble helt knust. Det føltes som om jeg skulle bli erstattet, at det ikke var nok med en så udugelig unge som meg. Mamma tok meg ikke i mot da jeg gråt; hun avviste meg. Hun sa at de aller fleste har småsøsken, og at jeg bare måtte leve med det. Da følte jeg meg selvsagt enda mer utafor og fortvilet, da det i 12 år bare hadde vært meg, mamma og pappa. Det handlet egentlig aldri om meg i det hele tatt, men nå kom jeg i hvert fall ikke til å få mer oppmerksomhet. Det hjalp ikke at jeg følte meg utafor på skolen også.

På barneskolen var alle jentene venner med hverandre, og alt var bare hyggelig. Det vil si, helt fram til 5.klasse. Da begynte klassen å dele seg i klikker; noen var blant ”de populære”, mens resten var ”nerder”. Jeg tilhørte (selvsagt) nerdene. Å være populær ble liksom sett på som en god status, og man var liksom verdt noe. Nerdene var langt nede på rangstigen/næringskjeden/whatever, og å være blant dem var noe man bar med skam. Jeg følte meg verdiløs i forhold, som om de populære var mer verdt enn meg. Jeg ønsket sånn å bli populær så jeg kunne føle at jeg var verdt noe, men jeg var altfor sjenert og for lite karismatisk. Men vi var i alle fall en vennegjeng på rundt fem jenter som holdt sammen. Det vil si (igjen), helt fram til 8.klasse. Da bestemte halvparten seg for at jeg og to andre ikke var verdt deres tid. Vi ble nesten helt plutselig kastet ut av gjengen. Dette gjorde ikke selvtilliten min noe bedre, og det ble enda verre da jeg begynte å få tilbake karakterer. Jeg fikk som regel bare 3-ere, mens den ene venninna mi alltid fikk 5-ere og 6-ere. Da følte jeg meg ikke bare verdiløs i forhold til de kule og populære, men også i forhold til de som var (de smarte) vennene mine. Det gikk opp for meg at jeg ikke hadde noen talenter eller gode egenskaper overhode. Jeg følte meg like verdifull som en full hundepose som man bare kan kaste i søpla. Jeg var søppel. Det var omtrent på denne tiden at jeg ble involvert i psykiatrien. Mer om det i neste innlegg.

Noen (om ikke mesteparten) av de som leser dette vil nok si at jeg ikke har gått gjennom en skit (så langt) i forhold til mange andre som har blitt både slått og voldtatt av foreldrene sine. Og det er i grunn sant; jeg har ikke vært gjennom såpass fæle ting. Derfor syns jeg det er vanskelig å skrive dette, fordi jeg vet at det ikke virker ille om man ikke har vært i den samme situasjonen. Men jeg tror det er flere enn meg som har hatt det slik. Det er nok flere som har blitt oversett og neglisjert av foreldrene sine, og dermed blitt hemma og/eller følelsesmessig ustabil. Langvarig ensomhet kan gjøre mye fælt med en person, og jeg er et levende eksempel på det, og det finnes sikkert mange andre som har det på samme måte. Det er ikke bare de som har blitt fysisk mishandlet som har det vanskelig, selv om jeg er klar over at det må være helt fryktelig, og er takknemlig for at jeg ikke har måttet gå gjennom noe sånt. Det finnes nok mange flere som har skader i sjela uten at de har blitt fysisk mishandlet, og vi har blitt en taus majoritet. Mange er nok redde for å snakke om hvordan de har det fordi de tror at de vil bli fnyst eller ledd av, og da vil ikke problemene deres føles ekte lengre. Da får man skyldfølelse og tror at man er bortskjemt eller noe i den duren. Man må også tenke at enkelte er veldig sensitive, og har det vanskelig med å komme over ting.

Jeg vil prøve å få folk til å forstå slike som meg litt bedre, og kanskje få noen som har gått gjennom det samme til å få mer innsikt i livene deres. Jeg kommer nok mest sannsynlig til å få ris av enkelte personer som mener at jeg og andre som meg er bortskjemte, late, oppmerksomhetssyke, og hva mer. ”Ååh, fikk du ikke den Barbie-dukken du ønsket deg, du da? Stakkars deg, du som får nesten alt du peker på mens andre her i verden blir slått, voldtatt, utsultet og hva verre er!” Jeg vil, med denne bloggen, prøve å forklare hvordan dette handler om noe helt annet enn å ikke få alt som man vil, men heller en mangel på omtanke og nødvendig oppmerksomhet.