Introduksjon: Familie og skole

I mitt første ordentlige innlegg har jeg tenkt til å fortelle litt mer om meg selv. Jeg kommer ikke til å fortelle hele livshistorien min, men jeg vil gjerne dele litt om min fortid. Jeg kommer til å utelate en del ting som jeg kommer til å skrive om i senere innlegg.

Jeg ble født i 1993 til en liten familie. Foreldrene mine var mer eller mindre de eneste voksne jeg hadde rundt meg, bortsett fra barnehagetanter, lærere, osv. Jeg har alltid vært en engstelig person, og har så lenge jeg kan huske vært mer eller mindre redd for mennesker. Jeg var livredd for å få kjeft eller at noen skulle være sint på meg. Faren min var den jeg lekte mest med da jeg var liten, mens moren min ikke var så mye til stede. Dette endret seg da jeg ble tenåring, for da ble jeg for stor til å leke. Da sluttet kommunikasjonen mellom meg og faren min, og den har vært vaklende fram til nå. Foreldrene mine skilte seg mens jeg gikk på barneskolen, og mamma fant seg en annen mann. Han har jeg aldri likt, og vi snakker ikke sammen. Det var utrolig skremmende å få en fremmed mann inn i huset, spesielt siden denne mannen var en sint italiener. Så alt i alt har jeg vært veldig ensom og oversett hjemme.

Mamma annonserte at jeg kom til å få en halvsøster da jeg var rundt 12 år gammel. Jeg ble helt knust. Det føltes som om jeg skulle bli erstattet, at det ikke var nok med en så udugelig unge som meg. Mamma tok meg ikke i mot da jeg gråt; hun avviste meg. Hun sa at de aller fleste har småsøsken, og at jeg bare måtte leve med det. Da følte jeg meg selvsagt enda mer utafor og fortvilet, da det i 12 år bare hadde vært meg, mamma og pappa. Det handlet egentlig aldri om meg i det hele tatt, men nå kom jeg i hvert fall ikke til å få mer oppmerksomhet. Det hjalp ikke at jeg følte meg utafor på skolen også.

På barneskolen var alle jentene venner med hverandre, og alt var bare hyggelig. Det vil si, helt fram til 5.klasse. Da begynte klassen å dele seg i klikker; noen var blant ”de populære”, mens resten var ”nerder”. Jeg tilhørte (selvsagt) nerdene. Å være populær ble liksom sett på som en god status, og man var liksom verdt noe. Nerdene var langt nede på rangstigen/næringskjeden/whatever, og å være blant dem var noe man bar med skam. Jeg følte meg verdiløs i forhold, som om de populære var mer verdt enn meg. Jeg ønsket sånn å bli populær så jeg kunne føle at jeg var verdt noe, men jeg var altfor sjenert og for lite karismatisk. Men vi var i alle fall en vennegjeng på rundt fem jenter som holdt sammen. Det vil si (igjen), helt fram til 8.klasse. Da bestemte halvparten seg for at jeg og to andre ikke var verdt deres tid. Vi ble nesten helt plutselig kastet ut av gjengen. Dette gjorde ikke selvtilliten min noe bedre, og det ble enda verre da jeg begynte å få tilbake karakterer. Jeg fikk som regel bare 3-ere, mens den ene venninna mi alltid fikk 5-ere og 6-ere. Da følte jeg meg ikke bare verdiløs i forhold til de kule og populære, men også i forhold til de som var (de smarte) vennene mine. Det gikk opp for meg at jeg ikke hadde noen talenter eller gode egenskaper overhode. Jeg følte meg like verdifull som en full hundepose som man bare kan kaste i søpla. Jeg var søppel. Det var omtrent på denne tiden at jeg ble involvert i psykiatrien. Mer om det i neste innlegg.

Noen (om ikke mesteparten) av de som leser dette vil nok si at jeg ikke har gått gjennom en skit (så langt) i forhold til mange andre som har blitt både slått og voldtatt av foreldrene sine. Og det er i grunn sant; jeg har ikke vært gjennom såpass fæle ting. Derfor syns jeg det er vanskelig å skrive dette, fordi jeg vet at det ikke virker ille om man ikke har vært i den samme situasjonen. Men jeg tror det er flere enn meg som har hatt det slik. Det er nok flere som har blitt oversett og neglisjert av foreldrene sine, og dermed blitt hemma og/eller følelsesmessig ustabil. Langvarig ensomhet kan gjøre mye fælt med en person, og jeg er et levende eksempel på det, og det finnes sikkert mange andre som har det på samme måte. Det er ikke bare de som har blitt fysisk mishandlet som har det vanskelig, selv om jeg er klar over at det må være helt fryktelig, og er takknemlig for at jeg ikke har måttet gå gjennom noe sånt. Det finnes nok mange flere som har skader i sjela uten at de har blitt fysisk mishandlet, og vi har blitt en taus majoritet. Mange er nok redde for å snakke om hvordan de har det fordi de tror at de vil bli fnyst eller ledd av, og da vil ikke problemene deres føles ekte lengre. Da får man skyldfølelse og tror at man er bortskjemt eller noe i den duren. Man må også tenke at enkelte er veldig sensitive, og har det vanskelig med å komme over ting.

Jeg vil prøve å få folk til å forstå slike som meg litt bedre, og kanskje få noen som har gått gjennom det samme til å få mer innsikt i livene deres. Jeg kommer nok mest sannsynlig til å få ris av enkelte personer som mener at jeg og andre som meg er bortskjemte, late, oppmerksomhetssyke, og hva mer. ”Ååh, fikk du ikke den Barbie-dukken du ønsket deg, du da? Stakkars deg, du som får nesten alt du peker på mens andre her i verden blir slått, voldtatt, utsultet og hva verre er!” Jeg vil, med denne bloggen, prøve å forklare hvordan dette handler om noe helt annet enn å ikke få alt som man vil, men heller en mangel på omtanke og nødvendig oppmerksomhet.