Nå har jeg ikke skrevet noe her på en stund. Ikke at det er
noen som følger med på denne bloggen uansett, men det er likevel lurt å holde
bloggen sin oppdatert, eller hva?
Jeg hadde en ”plan” om hvordan jeg skulle åpne bloggen og
starte skrivinga, men det gikk rett i dass, for til slutt hadde jeg ikke
peiling på hvordan jeg skulle gå frem. Jeg fikk skrivesperre, rett og slett. Jeg
skulle skrive, i kronologisk rekkefølge, om hva og hvordan når det gjelder min
innblanding i psykiatrien. Problemet var vel at jeg ikke følte for å skrive om
akkurat det. Det sto i ”planen”, men det var ikke noe jeg ønsket å gjøre. Så
jeg ventet på lysten. Den kom ikke. Derfor har jeg tenkt til å skrive om dette
på et annet tidspunkt, og heller skrive om det jeg føler for i mellomtiden. Til
helvete med ”planen”. Nå tar jeg det heller som
det kommer. Nå kommer det heller en oppdatering om hvordan jeg har det.
Jeg har nylig endret dosen på medisinene mine. Jeg har
halvert dem. Fastlegen min spurte meg forleden om jeg merker noen forskjell i
humøret, og jeg sa at jeg ikke hadde merket noe. Det hadde jeg ikke heller,
inntil noen dager siden. Jeg begynte å føle meg verre. Jeg ble tristere,
tyngre. Tankene om selvmord ble flere. I dag på universitetet følte jeg meg
passe dritt til å begynne med, men en liten hendelse (jeg snakker
”folk-med-normalt-tykk-hud-ville-ikke-gitt-det-en-tanke”-liten) trigget meg.
Det skjedde rett før forelesningen også. Jeg måtte bare dra da det ble pause.
Jeg dro rett hjem og rispet meg på låret. Og grein. Og følte meg absolutt, 100
% superpatetisk. Hvorfor må jeg absolutt reagere slik? Er jeg virkelig så
hårsår at jeg må blø hver gang noe går skeis? Det er ikke sjeldent noe går ille
for meg heller, så jeg har ikke akkurat så pene ben akkurat nå. Om noen skulle vurdere hvor tykkhudet
jeg var, ville de sagt at de kunne se musklene og senene mine. Så jeg har
egentlig ingen hud i det hele tatt.
Fastlegen min er en av dem som virkelig vil ha meg på
medisiner. Jeg har heller valgt å stole på min nåværende psykiater, som mener
det omvendte. For min del har ingen medisiner hjulpet meg noe særlig i det hele
tatt, og jeg har prøvd litt forskjellig. Så hvorfor føler jeg mer dritt nå enn
vanlig, nå som jeg har halvert dosen på medisiner? Vel, jeg tror medisinene
fungerer slik at jeg føler meg litt
mindre dritt og er litt mindre
suicidal. Jeg blir ikke i bedre humør av dem, og livet virker ikke noe mer
verdt å leve om jeg tar dem. Neida. Jeg blir mer giddelaus og likegyldig av
dem. Jeg er fortsatt jævlig trist, men tristheten er mer i bakgrunnen. Sant,
det gikk til helvete den ene gangen jeg slutta på medisiner (mer om det en
annen gang), men da skjedde det i hvert fall noe. Jeg var i hvert fall levende. På medisiner blir jeg mer
zombie-aktig. Jeg har tenkt til å skrive mer om medisiner i en annen post. Det
var i alle fall planen. Vi får se hva som skjer.
Over til noe helt annet. I går var jeg i operaen, faktisk!
Jeg og faren min så Le grand macabre,
en samtidsopera. Nå er ikke jeg noen operaekspert – jeg tror dette er den
første ordentlige operaen jeg har sett live noen gang – men jeg syns den var bra. Jeg likte den. Det
var en veldig morsom opplevelse, og jeg kunne godt tenke meg å dra mer ut på
forestillinger. Jeg blir nok mest sannsynlig sett på som en pretensiøs nørd for å like opera, men... Jeg har ikke noe vittig å komme med, og heller ingen passende måte å avslutte dette innlegget på. Her, ha en gif av en katt som prøver å gå med sko på:
